Dette kjøret av mennesker ut og inn av husene er hverdagslivet i El Bario. Naboer og familie hjelper hverandre der det trengs, og alle tjenester er selvfølgelige og blir gjort uten sure miner.
I El Bario er det mange barn, men i motsetning til i Norge er det lite pes med å anskaffe barnevakt eller dagmamma, mens mor er avgårde for å vaske klær eller hente vann. Midt på dagen er de fleste kvinnene opptatt og da blir de minste barna overlatt i trygg forvaring hos de større. Barna viser stor omsorg for hverandre.
Omsorg blir også vist på andre områder. Ikke alle i landsbyen har like mye mat og det er et dagligdags syn at barn og enslige menn spiser og drikker gratis hos bedrestilte naboer.
Tortillas, egg, brød og grønnsaker kjøpes forøvrig i nabolaget for en billig penge. De aller fleste kvinnene i landsbyen driver en eller annen form for salg. Det dreier seg som regel om små summer, men fører til at ulike matvarer blir lettere og rimeligere tilgjengelig, og hverdagen generelt enklere i landsbyen.
Er du så privilegert at du eier TV, kjøleskap eller symaskin, må du belage deg på å dele luksusen med de som ikke har. Ingen banker på døra og spør pent om de får komme inn, men sprader inn og setter seg i godstolen, hvis den skulle være ledig. Har du ekstra plass i kjøleskapet, finnes det ingen unnskyldning for å nekte naboen å legge fisken sin der. Og hvis du ikke sitter og syr, hvorfor skulle ikke andre kunne benytte seg av symaskinen din? Slik føler jeg at tankegangen er, noe nordmenn kanskje har noe å lære av. For hva er vitsen med å eie alskens saker og ting, hvis de ikke blir brukt? Sparer vi på bruksgjenstander så vi stolt kan hevde at "min food processor har færre riper enn din"?
-Ellen-